Det store spillet er et begrep som antyder et meget spesielt stormaktspill etter de Napoleanske Krigene. Krigene var det siste store oppgjøret, i en lang rekke, mellom England og Frankrike, samtidig som de var de siste store europeiske krigene, frem til utbruddet av Verdenskrigen i 1914.
I denne interim-perioden fortsatte likevel knivingen mellom stormaktene, samtidig som man i perioden ser begynnelsen til det som kan betegnes som det moderne historiefaget. Lesing og tolking av gamle tekster, hadde gått over til å bli en egen fagretning, som desperat forsøkte å gjøre seg tidsaktuell, ved å legge gamle mønster som grunnen for samtidige hendelser. Det er i denne perioden vi ser begynnelsen på den negative omtalen av Russland, spesielt fra engelske historikere.
Hvor ubefengte disse var, er et åpent spørsmål, men det er samtidig interessant å se tilbake på perioden som de virket i, og å sette denne sammen med hva de skriver. Det er en 
øvelse som kalles historiografi. Alle som leser historie burde kjenne til denne formen for analyse, fordi den er nyttig for å forstå, eller for hvordan vi skal forstå, det som vi leser.
Perioden var preget av Europeisk ekspansjon, spesielt i Asia, hvor det var gode penger å tjene, på mange forskjellige varer som det manglet i Europa. Krydder og tøy dro vestover på Indiahavet, mens pels og mineraler dro vestover langs de russiske elvene. Russland ekspanderte østover i Nord, mens Engelskmenn og Franskmenn, så vel som Hollendere ekspanderte i Sør. Rundt 1850 møttes Briter og Russere nesten på hverandre, og det lille Kongedømme Afghanistan ligger mellom stormaktene. Dette vekker frykten i Britene, som seg for seg at horder av russere skal velte ut av fjellheimen, og inn i pengemaskinen Raj, eller Britisk India.