Det er usikkert om ikke de religiøse skillelinjene mellom Russland er blitt overdrevne av realpolitiske hensyn, men det det virker i hovedsak som om folk la langt mer vekt på tro og religion i tidligere tider, I en grad som vi i dagens Norge ikke vil kjenne oss igjen i. Dertil
er skillet mellom østlig og vestlig kristendom fortsatt aktuelt den dag i dag.
Russlands religion var noe som landet importerte sydfra, fra det som var igjen av Romerriket. I dag kaller vi denne staten for Bysants, men det er kun for å unngå forvirring. Selv omtalte de seg som romere. Tilknytningen mellom Russland og Bysants finner sted tidlig, og den skjer først gjennom kirken. Deretter, når det Bysantinske Riket går under, giftes den siste niesen av Palaiologos -slekten seg med den Moskovitiske Storhertugen. Deretter begynner han å titulere seg selv som romersk keiser.
Det samme gjør forresten mange andre statsoverhoder i Europa, så vel som hos tyrkerne som erobret Konstantinopel. Tittelen innebærer nemlig helt nye rettigheter, og alle monarkene ønsker seg både statusen, så vel som den økte makten over
sin befolkning, som tittelen og de medfølgende juridiske rettighetene gir.
Ett viktig element er at tittelen gir monarken makt over kirken, og om noen syns det høres kjent ut, så husker dere kanskje fortellingen om Martin Luther, og protestantismen, som gjør denne makten over kirken til en selvfølge for protestantiske monarker.
I Russland og i hele den ortodokse kirken hadde man på dette tidspunktet allerede denne ordningen, hvor fyrsten, i samråd med kirkefaderen kunne bestemme over kirken. Det er Storhertugen av Moskva som oppnevner sin Patriark, og Cesaren av Serbia som oppnevner sin Patriark.
Protestantisme som importert Ortodoksi?
Når Henrik VIII går mot den katolske kirken, gjør han seg egentlig til den Katolske Kirkens overhode i England og i sine riksområder. Det samme gjør Kongen av Danmark. Som grunnlag for dette påstår monarkene at de er Cesarer, eller Tsar, på russisk. Avstanden mellom Konstantinopels fall i 1453, og Luthers Teser, i 1517, kan virke noe stor, men det virker som om noe kan ha blitt importert. Det førte til at kongemakten i Russland, så vel som i Nordeuropa, utviklet seg på meget like vis. England er det rare unntaket, men grunnen til det finner vi i 1688, og ikke på 1500-tallet.