Den som leser mye historie vet at den alltid tilpasses til den fortellingen som forfatteren ønsker å skrive, til den fortellingen redaktøren ønsker å dokumentere, eller til det budskapet som er akademisk moderne i det skrivende øyeblikket. Men det finnes visse grenser for hvor langt man kan drive en fortelling, om ma
n ikke har dekning for det man skriver, selv om grensene mellom historieskrivning og skjønnlitteratur noen ganger kan virke flytende.
Om vi ser på forholdene som preger historieskrivningen om Sovjetunionen, så vel som hva som skrives om Russland i dag, vil man kunne legge merke til en trend som har forplantet seg gjennom den helhetlige fortellingen om Russland også i den akademiske tolkningen av Russland.
De fleste vestlige historikere som skriver om Russland har noe negativt å si. Det samme kan vi si om vestlige skolebøker. Trenden går langt tilbake i tid, og den negative omtalen er ikke alltid like vel fortjent, eller like vel fundert. Mange historikere trekker “linjene alt for langt tilbake” når de skal forklare “politistaten” som oppstod under keiserne, eller “politistaten” som oppstod under det kommunistiske regime. Mye av fortellingen går ut på at Russland er annerledes, primitivt og brutalt. Om vi også går langt tilbake i tid for å se fornuftig på det hele, blir det med ett ganske tydelig, at noen bøyer og brekker på den kunnskapen vi har, for å overdriver forskjeller og for å skape splid.
Ivan IV. og Henrik VIII. : Et eksempel
Vi tar det metodisk og fra begynnelsen. Mange vestlige historikere har påstått at Russland velger en egen og annerledes vei enn Vesten, allerede under regjeringstiden til Ivan IV. Han opprettet en privat milits som kverket fiendene hans, og sikret ham store jordeiendommer, 
som han brukte til å finansiere krig mot sine fiender, både indre og ytre. Om man ser på dette alene, kan det virke brutalt og overbevisende, men om man sammenlikner og ser på hva andre europeiske monarker gjorde på samme tid, virker Ivans oppførsel langt mer normal. Henrik den VIII. konge av engelskmennene, er kanskje den figuren som byr seg mest frem for å lage en sammenlikning, så vel som Elisabeth I, hans etterfølger.
Dette dynastier førte en målrettet krig mot landets fiender, både mot Frankrike, mot Tyskland og Habsburgerne, så vel som mot den Katolske Kirken. Også i England ble det opprettet en politistyrke som skulle legge beslag på Kirkens kloster og land, for så å selge det til høystbydende, til inntekt for monarken. Pengene ble brukt for å herje den Franske landsbygda, så vel som å brenne ned hele det sydlige Skottland, med hærer som plyndret til fordel for Monarken. Zoomer man ut følger både Ivan og Henrik det samme mønstret for brutalitet og plyndring.