Henrettelsen av Quisling

Gamle nordmenn husker det fortsatt – dagen da Norgeshistoriens nest siste henrettelse fant sted på Akershus festning. I skrivende stund begynner det å nærme seg 75 år siden Vidkun Quisling ble henrettet ved skyting, etter å ha utnyttet sin posisjon som norsk ministerpresident til landsforræderi, og etternavnet hans ble til et synonym med forræder.

Quisling er fremdeles et sårt tema blant mange nordmenn, og særlig de som er gamle nok til å huske krigen. De har hendt at norske museer har ønsket å holde utstillinger som omhandler mannen, noe som generelt sett har blitt dårlig tatt imot. Mange vil hevde at en Quisling-utstilling ikke er verdt å bruke penger på, og at et lån fra centum bør brukes til helt andre ting.

Quislings ambisjoner

Vidkun Quisling hadde neppe sett for seg at tyskerne skulle tape på alle fronter og ville komme til å trekke seg ut av Norge. Partiet hans, Nasjonal Samling, var det eneste som ble gått god for av de tyske okkupantene, ettersom verdiene deres i stor grad var i tråd med nasjonalsosialisme og fascisme. Da krigen brøt ut og de tyske troppene inntok Norge, prøvde Quisling å overbevise folket om den tyske okkupasjonsmakten var vår allierte.

At han selv bare bli gitt begrenset makt av tyskerne fikk så være, Quisling var lojal mot Hitler og Det tredje rike, og så seg selv som en person som kunne få en betydningsfull rolle i den nye verden. Som kjent hjalp Vidkun Quisling de tyske troppene med å få fotfeste i landet, og var med på å deportere jøder til konsentrasjonsleirene. I tillegg skal han ha gitt ordre om å drepe norske motstandsmenn.

Henrettelsen

Alt dette ble han tiltalt for etter arrestasjonene 9. mai 1945, og det ble vedtatt at han skulle straffes med døden for forbrytelser mot staten. Lovgrunnlaget for henrettelsen var altså i orden. I sin forsvarstale i Høyesterett uttalte han dog at han alltid hadde vært lojal mot det norske folk, og at Norge kunne ha lidd samme skjebne som Polen om det ikke hadde vært for ham.

Disse ordene falt ikke i god jord hos aktor og statsadvokat Annæus Schjødt, som hevdet at dødsstraff var den eneste rettferdige skjebne for Quisling. For ham var alt annet enn lovens strengeste straff, som dødsstraff gjerne blir kalt, ikke godt nok. Han la også til at dersom det ikke ble gitt dødsstraff i Quislings» tilfelle, burde ikke loven respekteres.

Dommen falt 13. oktober, og Quisling ble henrettet ved skyting 11 dager senere. 10 politisoldater rettet riflene sine mot mannen, og trakk av. 8 av 10 skudd traff midt i hjertet, og pelotongens sjef satte spikeren i kista ved å Quisling et pistolskudd i tinningen fra nært hold.